Download Operation Body Count

En ting som ID alltid har vært bedre til, enn å lage spill, er å selge spill motorer. Dette er sant den dag i dag med deres ultimate Doom 3 motor, og det var sant for 10 år siden med Wolfenstein motoren. Da ID ga ut sitt fantastiske Doom i 1993 utløste det et skred av forespørsler for spill til den nye sjangeren, First Person Shooters (FPS). De fleste spillprodusenter på denne tiden hadde ikke lyst til å vente i tre år for at deres hjemmelagde motorer skull bli bra nok, så de fremmet et ønske om at en motor skulle bli lisensert for bruk av andre. ID, ulikt seg selv, ville ikke legge ut Doom motoren sin (eller kanskje de krevde altfor mye av den), men de var villige til å dele hemmeligheten med deres gamle skytespill, Wolfenstein. Det er ikke noe spørsmål om hvilken motor som er den beste, Doom slår Wolfenstein på alle tenkelige måter. Men har man ikke noe valg og er innstilt på å jobbe seriøst med en lettere utdatert teknologi, kan du fremdeles lage et dugelig FPS. Rise of the Triad er et eksempel på dette, men denne anmeldelsen handler ikke om det spillet.

Operation Body Count ble laget av Capstone Software og utgitt i 1994, et spill med middels spillbarhet og grafikk lavere enn den dagens standard. Vi kan ikke sammenlikne Body Count med Doom, da dette ville vært en urettferdig sammenlikning. Body Count har mye bedre grafikk enn Wolfenstein og også litt bedre på spillsiden.

Hovedbygningen til United Nations i New York er blitt tatt over av terrorister, og du har fått jobben med å ta tilbake bygningen. Dette gjør du ved å vandre gjennom etasje etter etasje mens du dreper den ene terroristen etter den andre. Kanskje ikke den mest inspirerende historien, men siden forfaren til alle skytespill heller ikke har noe historie kan vi vel egentlig ikke klage. Når du starter spillet er du nødt til å komme deg inn i bygningen via kloakksystemet. For en eller annen grunn har store muterte rotter og kloakk-monstre laget av grønt slim bosatt seg her. Disse er på terroristenes side og angriper deg kontinuerlig. Mulig er det bare meg, men hvis man prøver å lage en naturtro terorristsituasjon vil fiktive vesner som muterte rotter fjerne mye av realismen. Dette er ikke det eneste problemet til Body Count. Brettene er enorme og hvert område likner det forrige. For å kunne forflytte deg effektivt er du nødt til å bruke kartet både titt og ofte (TAB). Til og med de forskjellige brettene likner på hverandre. Hele avdelinger kan være helt identiske med steder du har vært før. Svært ofte vil du løpe frem og tilbake hele tiden mens du prøver å finne et sted du ikke har vært før, slik at du kan komme deg til den neste etasjen. Det kan også være slitsomt å faktisk komme seg til den neste etasjen. Normalt i et skytspill har du en inngang og en utgang. I Body Count er dette en og samme ting. Bortsett fra i de brettene hvor det ikke er det. Høres det forvirrende ut? Da er ikke jeg den eneste. Jeg brukte nesten en time i en etasje på å lete etter et sted jeg ikke hadde vært, før jeg prøvde inngangen. Først da kunne jeg fortsette. Slik det ofte er i UN bygninger over hele verden kan man ta heisen opp til en etasje og vandre ut i et hermetisk lukket rom, og som alle UN ansatte er du nødt til å banke på veggene helt til en magisk dør åpner seg, På dette tidspuntet hadde spillet en ganske frustrerende effekt på meg.

Body Count har noen greie sider også. Våpenfølelsen er kanskje ikke så god som i Doom, men den er mye bedre enn den er i Wolfenstein. De forskjellige brettene inneholder ting som bord, prosjektorer og andre ting som gir rommene en følelse av å være et ordentlig kontor. Vinduer kan bli skutt i stykker og kulehull fremstår i vegger. Det tøffeste i Body Count er at du opererer i et lag, og ikke alene. Du har med deg fire lagkamerater gjennom etasjene. Disse vandrer rundt og skyter på de terroristene de ser. Du kan også skifte mellom dem ved å trykke "a". Det er en ypperlig måte å få en frisk start på hvis du begynner å gå tom for liv. I de siste brettene vil du snuble over slike flotte våpen som rekylfrie kanoner og flammekastere. Vel verdt å spille så langt for disse.

Body Count er ikke det beste skytespillet fra denne perioden, For å være helt ærlig er det et av de verste. Dette betyr ikke at det ikke kan være underholdende. Hvis du ikke har Doom og har lyst på et gammelt skytespill, er Body Count gøy i noen par timer i slengen. Etter det vil du bli lei av de uendelig lange brettene og den monotone spillestilen.

Capstone Software har lagd mange spill, hvorav Witchcraft sannsynligvis er det mest kjente. De lagde også et annet spill basert på en senere ID-motor, nemlig konstruksjons motoren i Duke3D, kalt TechWar. De ble latterligjort for å lage spill med dårligere kvalitet enn alle andre, og Capstone Software forlot siden spill industrien på midten av nittitallet. Selskapet finnes den dag i dag, men livnærer seg på å gjøre IT arbeid for selskaper som ikke krever fantastisk grafikk.